Fredag formiddag satt jeg og delte noen filmanmeldelser på Facebook, for å skape et slags indre ekvilibrium til hockey-hysteriet som preger byen for øvrig. Et 621-nummer ringer, og uten å hilse sier jeg «beklager, jeg har helt glemt timen, jeg kan være der om fem minutter». Elskverdig sier tannlegen min – en tiltalende svenske i tidlig 30-årene – at det går fint.

Et kvarter senere tropper jeg opp på tannlegekontoret og kommer rett i inn. Jeg beklager forsinkelsen, men det hadde jeg ikke behøvd: Tannleger har egne virkemidler overfor forsentkommere: Ømt tannkjøtt ble presset med full styrke, instrument etter instrument stappet inn i kjeften på meg så leppene sprakk og blodet rant. «Det kan gjøre lite ondt i tannkjötet fordi du röker» sier hun etter jeg har vridd meg i spasmer i flere minutter. Hva kan jeg si? «Sadist!»? Hun har carte blanche og gir seg ikke før svelget er fullt av et illeluktende og verre smakende pulver blandet med spytt, blod og hva annen jævelsvæske hun har helt nedi. Hele ansiktet er dekket av mysteriepulveret.

Til å vaske meg får jeg en liten, blå plastkopp med et par desiliter vann i. Trynet mitt må ha lyst vantro, for hun ler og gir meg et tørkepapir med litt vann på. Jeg ber henne vennlig flytte seg så jeg kan bruke den lille vasken ved siden av pc-keyboardet. Jeg får lov til det, og hun ruller stolen unna med et selvtilfreds smil som forteller at balansen er gjenopprettet.

Jeg takker nei til rotfylling neste uke og foreslår heller å se hvordan det ser ut om et års tid. Finere tenner har jeg aldri hatt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00